Samlivsterapi. Erfaringer noen?

Jeg og min samboer sliter litt i forholdet om dagen. Vi krangler over bagateller, snakker lite med hverandre ellers og det er veldig lite sex og snakke om. Vi har vært sammen i 4 år, og har et barn på 1,5 år. I en annen situasjon ville vi sikkert gått fra hverandre vil jeg tro. All spenning er så og si borte. Vi er vel kun 2 mennesker som bor under samme tak og prøver å dra opp et lite barn. Jeg føler vel at det meste er opp til henne, da jeg prøver og gjøre romantiske ting for henne. Lager middag og har levende lys når hun kommer hjem fra kveldsvakt. Gir henne lange massasjer osv. Hun gjør aldri noe som ligner på å være roamntisk for og glede meg.
Jeg gjør alt hva jeg kan for å holde huset i orden også, slik at hun ikke skal behøve og holde på med det sammen med jobb, da hun sier at hun er veldig sliten. Jeg kan forstå at hun er sliten, siden hun jobber mye, men jeg føler liksom at hun tar meg forgitt. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke føler meg elsket selv om hun sier at hun gjør det. Det er frustrerende og liksom møte veggen med alt jeg gjør.
Jeg spør henne med jevne mellomrom om hva hun trenger, og hva jeg skal gjøre for henne. Men hun virker på en måte likeglad. Det kan godt hende at det er noe jeg gjør galt. Og det jeg forteller her er jo mine synspunkter, og jeg vet jo ikke hva hun tenker og føler om meg og det jeg gjør. Men hun sier at ingenting er galt og at hun bare er sliten, men det har hun sagt i et halvt år nå. Sist vi hadde sex var 3 mnd siden, og det er også ganske frustrerende. Jeg vet at hun ikke føler seg så fin etter fødselen. Strekkmerker og slik, men jeg synes hun er en vakker kvinne, og jeg forteller henne hver eneste dag hvor flott hun er. Men det hjelper lite.

Vi har nå blitt enige om at vi skal prøve med terapi for og se om det er noe vi kan jobbe sammen med for og få ting tilbake til slik det var før. Og lurer derfor på om noen har erfaring med dette. Positive eller negative opplevelser?

kvinneguiden.no
De kan gi deg svar og råd innen det meste

hehe. ja ikke sant. er vel en del synsere og bedrevitere der.

Familieterapi er gratis, og veldig greit. Har bare positive opplevelser med det.

En annen sak er vel at jeg tror dere bør justere forventningene til samlivet litt. Dere har et lite barn, og det kommer ikke til å bli som før. Det kan bli bra, men det blir uansett annerledes. Og det kan ta år før brikkene faller skikkelig på plass etter en familieforøkelse. Det beste du kan gjøre er nok å prøve å slappe litt av og ikke stresse og telle dager og uker hele tiden.

Du har en veldig typisk problemstilling for par som har små barn, så trøst deg med at dere slettes ikke er alene om å ha disse utfordringene.

Dere har allerede bestemt dere for å snakke med noen og det syns jeg er flott! Det er ikke gitt at det vil hjelpe, man må være klar over at arbeidet må man gjøre selv. Den tredjepersonen dere snakker med har som oppgave å analysere problemet, finne eventuelle særegne problemer for dere, for så å veilede dere videre og hjelpe dere med råd og foreslå mer og mindre konkrete tiltak. Men det er som sagt opp til dere hvor hardt dere vil jobbe med å få det til. Det er vanskelig å si noe om dere kommer til å reagere positivt eller negativt, for det skal også være kjemi mellom paret og terapeuten, og det skjer ikke alltid. Da skal terapeuten anbefale dere videre til en annen.

Uansett syns jeg det er flott at dere tar initiativet selv, det vitner om interesse for å bevare forholdet.

Ønsker dere lykke til

Føler vel selv at jeg har gitt opp forventningene på en måte. Det har egentlig vært trøblete helt siden den lille kom til verden. Tror heller ikke at ting kommer til å bli som før heller, men jeg føler vi akkurat nå er mer 2 mennesker som bor sammen for og ta vare på et barn. Det som er mest frustrerende er vel den likegylddigheten jeg føler hun har ovenfor meg. Ser fram til å komme til noen og snakke ut litt uten at det blir krangel av det.

Takk for svar iallefall

Jeg editet litt idet du postet, så du får lese det en gang til Jeg la til litt om neg/pos erfaringer.

Jeg har forstått at det er mange som sliter med det samme problemet og det er på en måte litt godt og vite. Unner ingen å ha et slik problem, for det er slitsomt innimellom.

Jeg tror vi begge elsker hverandre, og vi vil heller ikke at barnet skal vokse opp med skilte foreldre. Så derfor mener vi at det er det eneste riktige å gjøre. Jeg tror vi på en måte har kjørt oss fast i det negative.

hm, Hvis det er så enkelt at hun ikke føler seg pen fordi hun har noen strekkmerker så syns jeg egentlig at det er en ting du burde prøve.

Syns at dere skal ta dere tid sammen hvor hun er modell, å du er fotograf. Du tar bilder slik du ser henne å lar henne få se de. Det høres kanskje litt banalt ut, men jeg er aktiv på en annen fotoside hvor jeg har litt kontakt med en som driver med nakenfotografi, å han opplever det samme om mange av sine modeller at de syns at kjeden deres er stygg eller direkte ufyselig. Han bruker å overtale de til å ta et par bilder slik han ser de å de erfaringer han har hatt med dette er at det er utrolig hvordan disse kvinnene snur på synet sitt om sin egen kropp etter at han har vist dem hva han ser.

Kanskje vil hun føle seg litt mer sexy etter dette. Men samtidig så ut ifra det at dere ikke snakker så mye sammen så høres det ut som om det kan være et problem å. Tross alt så funker ikke et forhold uten kommunikasjon.
Vet ikke hva hun jobber med, men hvis hun jobber seg så til de grader at hun er sliten hele tiden så ville jeg vurdert å varsle om faren for utbrenthet. Hvis hun BARE viser seg å være sliten så kan det kanskje være en ide å se på mulighetene for å begynne med litt trening. Sier ikke at hun er i dårlig form eller noe, men selv så opplever jeg at jobben min som kan være stressende (kjører buss) ble mindre stressende, jeg er mindre sliten å har mer energi etter at jeg startet opp på trening.

Dette er bare mine forslag iallefall, er på ingen måte noen ekspert, men kanskje de kan være til hjelp. Men samtidig syns jeg samlivsterapi høres ut som en glimrende ide

Jeg hadde aldri fått med henne på og ta bilder. Hun hater å bli tatt bilde av selv med klær.

Men det er nok kommunikasjonen som er problemet her, og derfor søkte vi hjelp. Det går desverre etpar uker før vi har time, men vi prøver da selv på og gjøre det beste ut av det. Og prøve selv og lage en løsning selv.

Har vært i omtrent nøyaktig samme situasjon, det meste endret seg etter fødselen. Skal ikke komme med noen detaljer her men det var også utenforstående saker som ødela forholdet jeg var i. Det er ikke en form for fødselsdepresjon? Eller noe gammelt hun sliter med som fødselen har fått frem igjen? Foreslå for henne at hun kan besøke ei venninne som hun stoler på og kan snakke om alt med en kveld eller kanskje helg. Det kan være greit å koble av litt iblant.

Det er spesielt en ting som jeg vet er sårt for henne. Hun mistet sin tante på en unaturlig måte for en del år tilbake, dette er jo noe smo jeg vet hun sliter med. Men jeg selv mener at livet må gå videre selv etter slike hendelser. Det er mulig jeg høres kald ut, men jeg har selv hatt mine opplevelser som jeg har klart å få på avstand. Jeg liker ikke å rakke ned på henne, jeg vil bare at hun skal føle seg bra og at jeg kan gjøre noe for henne slik at hun kan få tilbake gnisten hun hadde før. Hun sier hun ikke vil bry venninnene sine med slike ting når jeg sier at hun kan reise bort med venninner. så kan jeg være hjemme med vesla. men det nytter liksom ikke.

Hun kan ikke rett og slett være sliten og få mettet behovet for nærhet av den lille?

De første åra med småttinger er slitsomme og man er ikke kjærester på en stund. Det trenger ikke ha noe med synet hun har på kroppen sin i hele tatt. Noen kan det fungere bedre å hjelpe til ekstra i hjemmet og skaffe barnefri innimellom enn alskens kurtisering. Det å være mamma (med alt det innebærer) og samtidig være arbeidstaker og elskerinne krever en hel del og det kan ta lang tid før man har overskudd til alt igjem

Har vært igjennom noe lignende (mistet en søster i trafikkulykke) å må si at jeg ville vært skeptisk til hennes holdning der. Å holde noe inne er ikke sunt, det ender bare opp med å gnage hele tiden istedet for at man får pratet seg igjennom det. Å det at hun ikke vil bry venninnene sine med det er bare tull. Hva ellers har man venner for om man ikke kan komme til de med både det gode å det vonde.
Har selv ikke snakket så mye om det, men det trenger ikke være så mye, poenget er bare at man får snakket om det uansett hvor lite det måtte det være. I å med at du tror dette kan ligge hardt på henne så hadde hun et godt forhold til denne tanta vil jeg tro å da er det desto viktigere at hun får utløp for følelsene sine. Må si det er litt ironisk at det er oftest vi menn som får høre at vi er for dårlige til å snakke ut å dele våre følelser å så har vi her det motsatte (er bare en observasjon, ikke noe kritikk altså )

Håper det løser seg for dere, for det virker som om det er noe som plager henne. Har du inntrykk av at det kan være psykiske problemer? Kanskje det kan være lurt å prate med fastlegen din om det er en stund til dere kommer til samlivsterapien.