forholdsbrudd og nakenprat

Å være i et forhold byr på mange gode opplevelser, og det gjør noe ved oss som ikke kan beskrives med ord.
Personlig har det hjupet livet mitt på et dypt nivå hvor jeg har følt meg ustoppelig, selvsikker og målbevisst i min hverdag.

Ble for en stund siden dumpet av "den ene jenten" etter 2års forhold, og min følelsesmessige verden har deretter forandret seg for alltid.
Men selv om følelsene var sterke og gode, var det likevel noe ved denne kvinnen som fikk meg til å innse hvor innesperret jeg var i hennes verden. Det var en dominerende kvinne som konstant rettet på meg, og jeg var aldri bra nok. Selv tok jeg alltid kommentarene som en utfordring med et smil og stor selvtillit. Jeg visste godt at kravene hennes var krevende, men jeg følte det var en måte å uttrykke min kjærlighet for henne ved å imøtekomme hennes fantasier.

Det jeg innså var at hun var borskjemt og fikk det for det meste som hun ville.
Antakeligvis trengte hun en mann som kunne si henne imot, men den jobben synes jeg egnes bedre til hennes foreldre.
"Kan ikke forme et brød etter det er bagt."

Sitter nå på dette forummet og lurer på om det er noen som har lignende opplevelser av å ha alt som følelsene kan tilby og i neste sekund, miste alt i sin dystre tomhet man kaller sorg? Eventuelt, hva dere har gjort for å komme over det? Her er stor åpenhet for innspill innenfor dette tema.

Vil bare si at du er ikke alene.
Dessverre oppdager vi situasjoner som dette for sent.
Vi prøver i det lengste å bevare et håpløst forhold.
Men, av og til må vi bare avslutte mens leken er god.
Kjærlighet gjør en blind hetes det.
Det kan nok stemme mange ganger.

Ikke gi opp.
Husk at du bestemmer over livet ditt, ikke henne.
Damer finnes det nok av.

Dette er vel en av grunnene til at det ohg kaste seg inn i et nytt forhold kort tid etter at en avslutter et kanskje ikke er det lureste i mine øyne. Alle trenger tid til og nullstille seg litt. resonere litt kanskje også før en går inn i noe nytt.

__________________



Why run down to fuck one of them cows when you can walk down and fuck'em all:D

Takk Moldemann, er nok en blind person når det kommer til kjærlighet. "A man in a womans world" føler jeg meg litt som nå. Kjærligheten må gå begge veier, og jeg var antakeligvis ikke den riktige for henne heller. Har kommet over det nå, men finner det fortsatt vanskelig å forstå at jeg ikke har merket at hun mistet interessen før det plutselig skjedde.

Liker inspirasjonen HotnSweet, håper selv jeg finner dette gullet. Som Moldemann nevnte finnes det jo nok av fantatiske kvinner jeg ikke har møtt enda.

Ja, deepthroat, har ikke helt kommet over det enda. Tror ikke jeg maksimalt kan komme over det vi har vært igjennom sammen med det første. Hvis jeg skal selge meg selv til en annen, så må jeg i det minste fokusere alt min energi og lyst på henne.

Jeg var i et ganske så likt forhold, det endte med at hun nermer sakt kontrolerte meg, jeg kunne ikke dra ut fordi hun vill snakke med meg, så ble hun sur for at jeg sa så lite, jeg bodde hjemme da, og fikk godt tilbud på et hus, det kunne jeg ikke kjøpe, selv om jeg hadde god råd etc.

Hun jeg var sammen med fikk det bestandi som hun ville om det så måtte tårer inn i bildet, men jeg innså selv tilslutt at dette ikke kunne fortsette heldigvis. Så du er ikke alene.

Og husk disse ord, *Er kanskje ikke verden som snur ryggen til deg, kan hende verden bare trenger å se deg*

Selv klaget hun over at jeg pratet for mye. Hun er født døv, så det er noe jeg respekterte.
Selv fant jeg det også vanskelig å trøste henne fordi hun ikke kunne høre meg verbalt, så hadde såklart enda en utfordring der. Ble mye kroppskontakt.

Selv er jeg ikke den som gir opp i personer. Klarte aldri å innse at det ikke kunne fortsette.
Hva krever mest viljestyrke og energi?
#1: Å holde på en man bryr seg om i all evighet.
#2: Eller å ta steget og slette alle følelser man hadde med personen.

I det lange løpet ville jeg kanskje si #2: Igjen, hvordan måler man kjærlighet?

En kvinne med evnen til å kunne samarbeide/bidra med sitt i et forhold er gull verdt, men det kreves at man selv er innstilt på det samme. Å oppdage hvordan en person er dypt inne er ikke lett. Man tror godt om en person og våger ikke spørre fordi man er redd å ødelegge den gode starten. Så da tar man sjansen og håper på det beste. Jeg lurer på om det beste er å snakke ut i begynnelsen om hva dårlige erfaringer man har opplevd fra tidligere forhold og hvordan man kan unngå dem er det beste. Selv om partneren kan bli sint på deg og dumpe deg for det. I det minste slipper en mer stress i ettertid på at personen kankje var feil for deg. En partner med vett vil forstå og vere glad for at du også prøver å ha et godt forhold.

Så enkelt som dette høres ut, så tror jeg du er inne på noe angående å prate ut om erfaringer i detalje. Har kanskje aldri fått muligheten til dette pga. hennes døvhet. Er enig i at kommunikasjonen i det intellektuelle plan er svært viktig.

Hadde da aldri tenkt å dumpe en jente på bakgrunn av hennes handikap og ga henne en mann som brydde seg om henne.

Er som sagt litt av en lettelse at hun tok steget og dumpet meg. Er sikkert ikke lett for en døv jente å finne den rette heller.(kanskje aldri?)

Jeg er delvis døv, noe som har gitt meg store utfordringer på en rekke områder, ikke minst i den daglige kommunikasjonen i parforhold. Nå er ikke jeg særlig interessert i å utlevere personlige historier helt åpent, men om du ønsker en annen jentes perspektiv og forståelse for dette, må du gjerne sende en PM, så tar vi det derfra.

klem.