Sitat:
Opprinnelig skrevet av Boobla
Min påstand til det siste spørsmålet der er; nei, man blir ikke lykkeligere. Jeg tror at man blir ganske grunn av det.
Bare en personlig betraktning, selvsagt.
Når jeg leser kontaktannonsene her så slår det meg at det er veldig mange som bare leter etter et sted de kan tømme seg nå. Ikveld. Helst i går. I/med hvem som helst.
Det minner litt om de typen adferd man ser hos barn som skal ha tilfredstilt et behov og som skal tilfredstilles med det samme, uten at det ligger noen kognitiv refleksjon bak. Type: jeg er sulten, jeg skal ha mat nå, derfor griner jeg til noen putter en pupp i munnen min.
Men vi er ikke barn. Vi burde ha lært tålmodighet og selvkontroll. Og vi burde ha lært at man ikke alltid kan eller bør få akkurat det vi har lyst på, akkurat når vi har lyst på det.
Jeg mener også at koblingen mellom sex og kjærlighet er absolutt og udiskuterbar.
Vi er dyr, men ikke dyr, om du forstår? Vi har instinkter, men våre instinkter sier at vi skal danne langvarige parforhold for å fostre våre barn i fellesskap, og for å klare dette må vi ha noe som hele tiden bekrefter og forsterker oss.
Og for de fleste betyr f.eks. utroskap en trussel mot dette fellesskapet.
Og det er det jo også i aller høyeste grad.
Jeg er et menneske og ingen Bonoboape.
Jeg, mennesket, er kanskje veldig lik en ape på mange områder, men; denne apen puler for det sosiale, der jeg heller går ut med kollegene etter jobb og tar en pils eller ti.
|
Spørsmålet om man blir lykkelig var selvfølgelig retorisk. Og det med barnslighet og umoden oppførsel var akkurat poenget mitt. Pga. observasjonene av "paringsatferden" til mannfolka her (spesielt i kontaktannonsene) dristet jeg meg til å kalle oss for "dyr". Og når du først snakker om instinkt: jeg våger å påstå at menn i utgangspunkt ikke er skapt til det felleskapet du snakker om. Når vi konsentrerer oss veldig klarer vi å gjemme våre instinkter langt inne, men som du ser dukker de stadig opp igjen
Personlig er jeg jo helt enig med deg. Vi er ingen dyr. Jeg vil heller ikke betegne meg som "vanlig" mann i den forstand at jeg sette fornuft høyere enn instinkt. Og det er ikke bare damene her som plages av oppførselen til mannfolka her. Jeg rister fortsatt på hodet når jeg blir kontaktet av mannfolk som er klar for *alt*, uten å vite hvem de egentlig har å gjøre med. Der er ikke jeg, selv om jeg på papiret er en mann.
Jeg ser at diskusjonen allerede har sporet av litt, og det spørs om vi noen gang kommer til bunns av alt dette. Men igjen: takk for et lite lysglimt i dette ellers (på intellektuelt nivå) så mørke stedet ;-)
Idéer gir ofte bedre bilder.
