Arrete Barndom
11 ÅR GAMMEL
Jeg har hatt et bråkete liv, med mye spetakkel hjemme i alle år. Det jeg husker mest er alle de festene som pappa hadde, og all alkoholen som hele tiden fløt hjemme hos oss.
Barnevernet plasserte meg på en ungdomsinstitusjon da jeg var 13 år. Da forstod de endelig at det var et helvete hjemme hos meg. Det var deilig å komme vekk hjemmefra og slippe å ligge livredd i senga å vente på en spesiell person som pleide å komme inn til meg om natta. Det var ikke bare han som hadde gjort det, men det var en annen som også hadde gjort det for flere år siden. Jeg orker ikke si noe om denne personen her.
Når jeg var på ungdomsinstitusjonen begynte jeg på senteret. Jeg har hatt mange samtaler der og fått bra hjelp. Det var ikke så lett å prate der i starten, for jeg var så stor i kjeften, slik at vi hadde mange tøffe samtaler. Når jeg etter noen ganger forstod at de på senteret forstod meg, da gikk det bedre. De fikk meg til å bli roligere og jeg klarte etter noen ganger å stole så mye på dem at jeg klarte å prate om alt jeg hadde opplevd hjemme.
Det var ikke lett å snakke om det som hadde skjedd. Jeg ble så iltrende sint når jeg pratet om det. Jeg kastet ting rundt meg, men jeg ble rolig etterpå. Noen ganger så trodde jeg at jeg ville sprekke av sinne. Hadde jeg vært i nærheten av de to hjemme så tror jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Jeg vet ikke og tør ikke tenke på hva jeg kunnet ha finnet på. På senteret var jeg mange ganger nede i kjelleren og bokset på noen sekker som hang i taket. Det var veldig bra for meg. Jeg sto der og slo og slo å gråt å gråt. Jeg trodde aldri det gikk an å ha så mye sinne inne i seg.
Nå fyller jeg snart 32 år. Jeg sliter fortsatt med tanker å følelser rundt dette. Men heldigvis så har jeg en fantastisk kone å en vakker datter som gjør ting mye enklere for meg.
Når jeg ser tilbake på livet mitt så vet jeg at jeg er sterk. Selv om jeg fikk en tøff start på livet så har jeg lært av hun på senteret at det livet jeg hadde når jeg ble misbrukt hjemme, ikke er min skyld og at jeg er veldig sterk som har kommet så fint ut av det. Jeg vet også at jeg selv kan gjøre alt for at jeg skal få det bra i framtida. Det er jeg som kan kontrollere og legge planer for min fremtid, ikke de der hjemme. Jeg vil aldri klare å glemme det som har skjedd, for det kommer stadig opp i meg. Nå kan jeg se hvor gale de var hjemme. De var gale og jeg var den riktige. Jeg synes noen ganger litt synd på dem hjemme, selv om jeg hater dem. Jeg føler meg mye mer voksen og fornuftig enn dem, for jeg ville aldri klart å gjort noe slikt mot et uskyldig barn. Noe jeg innser veldig godt nå som jeg har en datter selv.
Jeg håper at det er noen overgripere som leser dette. Om det er det så vil jeg si dere alle at dere er noen store idioter og svake beist som misbruker uskyldige små barn, som ikke klarer å forsvare seg. Gå heller ut og skaff dere noen på deres egen alder, som kan forsvare seg.
Mitt tips til dere som sitter med en vanskelig barndom med misbruk. Ikke vær for stolte til å ikke få hjelp. Selv har jeg ventet for lenge i voksen alder med å få hjelp. Noe jeg angrer veldig på. Det å skyve en slik barndom foran seg uten å få hjelp er bare ren idioti.
Hilsen en voksen mann med arrete barndom.
|
