Nakenprat med pornofilmer, sexleketøy, sexbilder , erotisk chat , norsk porno og erotikk
Viser resultatene 1 til 5 av 5
  1. #1
    Medlem siden
    Dec 2006
    Innlegg
    7
    Fylke
    Kjønn

    Forelskelse som ikke er gjensidig - Noe håp?

    For noen uker siden traff jeg en veldig flott dame via nett. Hun var raskt ute med å spørre om vi skulle treffes, noe jeg selvfølgelig svarte ja på. Det ble til at vi tok en tur i skogen sammen. Ble ikke noe intimt, men følte så absolutt at vi hadde god kontakt.

    Jeg er en sjenert person. Dette har pågått altfor lenge, noe som gjør at jeg i dag er mye ensom (har vel egentlig ikke en virkelig god venn jeg omgås). Har det siste året følt at det har gått fremover (jobber med saken), og følt meg klar til å ta opp jakten på kjørligheten igjen. Fra før har jeg kun et 2 års forhold (min eneste sexpartner). Er nå 30! Med andre ord har jeg ikke mye erfaring med damer, og selvtilliten min er heller ikke på topp på dette området.

    Etter turen tok hun raskt kontakt igjen og foreslo en ny tur. Da begynte problemene… Hun hadde tydeligvis en liten plan. Hun skulle teste meg ut (noe hun fortalte meg senere), og tok lite innsiativ til å snakke. Jeg måtte ta føringen. Smalltalk er ikke min beste side, og i hvert fall ikke når motparten ikke virker interessert. Jeg ble usikker, mye stille, og daten gikk egentlig veldig dårlig.

    Jeg fikk heldigvis henne med på en ny date, og inviterte henne faktisk hjem til meg for noe mat. Dette var en veldig bra date, jeg følte at jeg kunne være meg selv, og må nok ha gjort et inntrykk siden hun uka etter foreslo en hyttetur for å bli ytterligere kjent.

    Jeg var strålende glad for hytteturen, men prestasjonsangsten kom. Jeg ble usikker, noe som sikkert syntes godt på meg. Jeg hadde falt pladask for denne flotte dame, men følte at hun manglet slike følelser for meg. Jeg ble enda mer usikker. Det intime uteble nok en gang:/

    Følelsene hun hadde for meg fikk jeg bekreftet siste gang vi møttes. Hun fortalte at jeg var en veldig flott fyr, og hadde mange bra kvaliteter, men hun hadde ikke de rette følelsene for meg. Hun hadde virkelig gått inn for dette, men forelskelsen uteble:/ Hun sa at hun ønsket kontakt med meg som venn (det sier kanskje alle). Vi spiste sammen, før jeg dro hjem på kvelden. Til tross for avslaget, var dette en veldig hyggelig kveld med henne. Jeg var meg selv, var jo trygg på hva hun mente, og åpnet meg mer opp. Hun var fortsatt tilbakeholden med å påne seg helt, synes jeg.

    Avslaget tok jeg ganske tungt, og det ble en del sms’er til henne (sikkert ikke lurt å utlevere seg slik, men har nå gjort det). Jeg syntes det var viktig å fortelle henne hva jeg virkelig følte for henne, siden hun tross alt ønsket meg som venn videre. Jeg har tatt en pause fra kontakt med henne for å roe ned følelsene.

    Den store forskjellen på oss er på det sosiale. Hun har mange venner, er utadvendt og ofte sammen med venner. Elerls har vi har mange felles interesser og verdier. Vi kommer fra samme område. Jeg synes også hun er veldig pen, og tiltrekkende. Og jeg har nok ikke skremt henne med utseende mitt heller. Jeg er verdens mest trofaste mann. Og jeg veit hun har hatt problemer med utroskap tidligere. Jeg tror min usikkerhet og mangel på selvtillitt har skremt henne. Hun har også fortalt meg at hun har lurt på om hun trenger å passe på meg i sosiale settinger. Hun fikk også etter hvert vite mye om meg, og min fortid (nedstemt og innimellom mangel på livslyst). Om jeg ikke hadde skremt henne da, så gjorde jeg i hvert fall det der?

    Jeg føler at jeg ikke har fått vist mitt potensiale. I tillegg har jeg ikke vært flink nok til reklamere for meg selv. Usikkerheten min gjør nok at jeg fremstiller meg som mindre sosialt begavet enn det jeg egentlig er. De fleste som møter meg aner ikke at jeg har problemer, og jeg har det aller best når jeg er sammen med folk. Imidlertid har jeg vanskeligheter med å holde kontakten med folk og skaffe meg gode venner. Ønske om å delta på sosiale settinger sammen med henne er veldig stor. Selvfølgelig har jeg litt prestasjonsangst for dette, men hun inspirerer meg veldig.

    Jeg er veldig redd for at jeg har mistet min livs sjanse:( Jeg ønsker gjerne å ha henne som venn, og vil prøve å se om det går. Følelsene mine for henne er imidlertid fortsatt veldig sterke. Innerst inne håper jeg at løpet ikke er helt kjørt. Jeg er en veldig oppegående mann. Det vet jeg! Jeg veit også at jeg har mange kvaliteter hun setter pris på. Dersom jeg viser den mer naturlige meg, som venn, kan hun kanskje bli interessert? Hun har sagt at hun ikke lett blir forelsket, så lett blir det ikke. Kan det være at jeg kan få henne tilbake? Eller har jeg skremt henne såpass, med min fortid, at hun for all del ikke vil innlede et forhold med meg? Kan følelser blusse opp, når de ikke tidligere var tilstede?

    Jeg ser utfordringene med å delta på hennes sosiale liv. Men jeg er villig til å møte det. Jeg ønsker å delta på det! Er det noe håp?

    Hilsen en trist Lagopus

  2. Takk Etaten, wonderpussy takket for denne posten
  3. #2
    Medlem siden
    Sep 2009
    Innlegg
    9
    Fylke
    Kjønn
    Sitat Opprinnelig skrevet av lagopus
    For noen uker siden traff jeg en veldig flott dame via nett. Hun var raskt ute med å spørre om vi skulle treffes, noe jeg selvfølgelig svarte ja på. Det ble til at vi tok en tur i skogen sammen. Ble ikke noe intimt, men følte så absolutt at vi hadde god kontakt.

    Jeg er en sjenert person. Dette har pågått altfor lenge, noe som gjør at jeg i dag er mye ensom (har vel egentlig ikke en virkelig god venn jeg omgås). Har det siste året følt at det har gått fremover (jobber med saken), og følt meg klar til å ta opp jakten på kjørligheten igjen. Fra før har jeg kun et 2 års forhold (min eneste sexpartner). Er nå 30! Med andre ord har jeg ikke mye erfaring med damer, og selvtilliten min er heller ikke på topp på dette området.

    Etter turen tok hun raskt kontakt igjen og foreslo en ny tur. Da begynte problemene… Hun hadde tydeligvis en liten plan. Hun skulle teste meg ut (noe hun fortalte meg senere), og tok lite innsiativ til å snakke. Jeg måtte ta føringen. Smalltalk er ikke min beste side, og i hvert fall ikke når motparten ikke virker interessert. Jeg ble usikker, mye stille, og daten gikk egentlig veldig dårlig.

    Jeg fikk heldigvis henne med på en ny date, og inviterte henne faktisk hjem til meg for noe mat. Dette var en veldig bra date, jeg følte at jeg kunne være meg selv, og må nok ha gjort et inntrykk siden hun uka etter foreslo en hyttetur for å bli ytterligere kjent.

    Jeg var strålende glad for hytteturen, men prestasjonsangsten kom. Jeg ble usikker, noe som sikkert syntes godt på meg. Jeg hadde falt pladask for denne flotte dame, men følte at hun manglet slike følelser for meg. Jeg ble enda mer usikker. Det intime uteble nok en gang:/

    Følelsene hun hadde for meg fikk jeg bekreftet siste gang vi møttes. Hun fortalte at jeg var en veldig flott fyr, og hadde mange bra kvaliteter, men hun hadde ikke de rette følelsene for meg. Hun hadde virkelig gått inn for dette, men forelskelsen uteble:/ Hun sa at hun ønsket kontakt med meg som venn (det sier kanskje alle). Vi spiste sammen, før jeg dro hjem på kvelden. Til tross for avslaget, var dette en veldig hyggelig kveld med henne. Jeg var meg selv, var jo trygg på hva hun mente, og åpnet meg mer opp. Hun var fortsatt tilbakeholden med å påne seg helt, synes jeg.

    Avslaget tok jeg ganske tungt, og det ble en del sms’er til henne (sikkert ikke lurt å utlevere seg slik, men har nå gjort det). Jeg syntes det var viktig å fortelle henne hva jeg virkelig følte for henne, siden hun tross alt ønsket meg som venn videre. Jeg har tatt en pause fra kontakt med henne for å roe ned følelsene.

    Den store forskjellen på oss er på det sosiale. Hun har mange venner, er utadvendt og ofte sammen med venner. Elerls har vi har mange felles interesser og verdier. Vi kommer fra samme område. Jeg synes også hun er veldig pen, og tiltrekkende. Og jeg har nok ikke skremt henne med utseende mitt heller. Jeg er verdens mest trofaste mann. Og jeg veit hun har hatt problemer med utroskap tidligere. Jeg tror min usikkerhet og mangel på selvtillitt har skremt henne. Hun har også fortalt meg at hun har lurt på om hun trenger å passe på meg i sosiale settinger. Hun fikk også etter hvert vite mye om meg, og min fortid (nedstemt og innimellom mangel på livslyst). Om jeg ikke hadde skremt henne da, så gjorde jeg i hvert fall det der?

    Jeg føler at jeg ikke har fått vist mitt potensiale. I tillegg har jeg ikke vært flink nok til reklamere for meg selv. Usikkerheten min gjør nok at jeg fremstiller meg som mindre sosialt begavet enn det jeg egentlig er. De fleste som møter meg aner ikke at jeg har problemer, og jeg har det aller best når jeg er sammen med folk. Imidlertid har jeg vanskeligheter med å holde kontakten med folk og skaffe meg gode venner. Ønske om å delta på sosiale settinger sammen med henne er veldig stor. Selvfølgelig har jeg litt prestasjonsangst for dette, men hun inspirerer meg veldig.

    Jeg er veldig redd for at jeg har mistet min livs sjanse:( Jeg ønsker gjerne å ha henne som venn, og vil prøve å se om det går. Følelsene mine for henne er imidlertid fortsatt veldig sterke. Innerst inne håper jeg at løpet ikke er helt kjørt. Jeg er en veldig oppegående mann. Det vet jeg! Jeg veit også at jeg har mange kvaliteter hun setter pris på. Dersom jeg viser den mer naturlige meg, som venn, kan hun kanskje bli interessert? Hun har sagt at hun ikke lett blir forelsket, så lett blir det ikke. Kan det være at jeg kan få henne tilbake? Eller har jeg skremt henne såpass, med min fortid, at hun for all del ikke vil innlede et forhold med meg? Kan følelser blusse opp, når de ikke tidligere var tilstede?

    Jeg ser utfordringene med å delta på hennes sosiale liv. Men jeg er villig til å møte det. Jeg ønsker å delta på det! Er det noe håp?

    Hilsen en trist Lagopus



    det er sånn jeg har det også. når jeg endelig treffer den som er rett for meg,så får jeg bare til svar at vi kan være venner og ikke noe mer. det har knust hjertet mitt totalt 2 ganger og det får meg til å føle meg null verdt og at selvbilde/tillitten blir bare dratt rett ned i gjørma.

  4. #3
    Medlem siden
    Sep 2006
    Innlegg
    28
    Fylke
    Kjønn
    Synes du er flink til å sette ord på problemene dine. Det er flott at du er såpass klar over både dine gode og mindre gode sider. Dette er noe jeg har vært med på mange ganger som venn av både mannen og kvinnen i et forhold. Nå er det litt annerledes med deg, siden det hele var så nytt, men jeg kan jo alikevel fortelle litt om mine egne observasjoner

    Felles for damene er at det verste du kan gjøre er å trygle. Da er liksom alt håp ute. Det er svært vanskelig for en kvinne å tenne seksuelt på en mann som som sutrer. Da føler man seg mer som en mor enn som en kjæreste. Nå vet jeg jo ikke hva du skrev i tekstmeldingene, men om det ikke var så altfor dramatisk så kan det jo fortsatt være håp. Vær forsiktig med hva du sier når du er beruset. De fleste åpner seg jo mer da, og da er det fort gjort å si noe som virket riktig der og da, men neste morgen spør man seg "hvorfor i all verden sa jeg det...?" Kvinner har en tendens til å samle opp alt negativt som har skjedd, og plutselig renner begeret over, selv om du trodde alt var ok. Noe hun tilga eller ignorerte for et år siden er slettes ikke glemt for alltid. Det blir knadd sammen med det du gjorde galt i går. Blir summen av dette for stor kan hun rett og slett miste interessen for deg. Kanskje ikke rettferdig, men ihvertfall en forklaring på hvorfor mange kvinner vil ut av et forhold helt uten at mannen var forberedt på det.

    Du sier du er sjenert, og det er jo så absolutt noe du kan jobbe med. Men du må gjøre det for deg selv, ikke for en bestemt kvinne. De fleste kvinner jeg kjenner, meg selv inkludert, foretrekker en selvsikker og sterk mann. Det betyr ikke at du at du aldri har lov til å gråte eller ha tunge perioder, men du må være en som kan fikse ting. Skal dere ut å spise må du være den som ber om bord, ikke komme tassende etter dama. Er dere ute med andre, ikke sitt i et hjørne for deg selv. Vær den som ber opp dama til dans, ikke den som blir motvillig dratt ut på dansegulvet. Ta initiativet til intimitet uten å virke desperat. Tro meg, det er mye mer turn-on med en mann som trosser sjenertheten sin, selv om han kanskje blir stående der og rødme enn med en som ikke engang tør prøve

    Når det gjelder venner er dette også noe du må jobbe med. Det er ikke noe galt i å foretrekke sitt eget selskap, men prøv å komme deg ut ihvertfall et par ganger i måneden. Ingen vil ha en utro mann, men når du går ut med venner åpner du hennes øyne for at du faktisk har andre muligheter. Det er et lite spenningsmoment, selv om hun ikke finnes sjalu. Dessuten vil hun føle at du velger å være med henne fordi du vil, heller enn at du må være med henne fordi du ikke har noen andre.

    Bli den mannen du ønsker å være, ikke den mannen du tror hun vil ha. Lykke til!

    (Med forbehold om at folk er forskjellige. Skriver bare det jeg selv har sett og opplevd)

  5. #4
    Medlem siden
    Dec 2006
    Innlegg
    7
    Fylke
    Kjønn
    Takker for svar. Jeg har aldri tryglet henne om å komme tilbake. Kun fortalt om mine følelser og at jeg tok det hardt. Jeg fortalte henne at jeg følte det som om jeg hadde misten en livs sjanse. Det kan sikkert oppfattes som sutring av noen:/ Hun gjorde overhode ingen ting galt, følelsene var bare der ikke. Det rare er at jeg likevel har kommet styrket ut av dette. Har jo fått med meg noen erfaringer, og har åpenbart noen kvaliteter som settes pris på. Hvis ikke hadde jeg nok blitt dumpa på andre daten.

    "Strategien" min fremover blir å prøve å holde henne som en venn. Se om jeg takler det, uten at følelsene mine tar overhånd. Så får vi bare se om hun får følelser for meg eller ikke. Det siste får jeg bare ta som bonus.

    Problemet nå er at jeg synes det er vanskelig å date andre, når jeg fortsatt har følelser for henne. Imidlertid er det jo ikke fornuftig å vente på henne i all evighet. Jeg må jo også komme meg videre. Føler at det haster litt med å slå seg til ro (gjør ikke saken bedre).

    Jeg kan fortsatt jobbe videre med meg selv. Å komme seg ut på byen blir en prøvelse, da jeg ikke har noen venner å kontakte. Imdilertid er jeg, og skal bli, flinkere til å delta på arrangementer med kollegaer.

    Jeg er litt redd for at hun ser på meg som en bror ja...

  6. #5
    Medlem siden
    Dec 2006
    Innlegg
    7
    Fylke
    Kjønn
    Et annet viktig spørsmål om hun til slutt faller for meg blir... vil et slikt forhold vare? Jeg må nok bare innse at jeg aldri blir en "don shuang" (kan ikke stave det ). Bør jeg se meg om etter andre damer, som kanskje vil vare lenger på sikt? Min drøm er å finne meg en partner for livet!


Trådinformasjon

Users Browsing this Thread

Det er for øyeblikket 1 brukere som leser denne tråden. (0 medlemmer og 1 gjester)

Lignende Tråder

  1. Søker jente for kos i Trondheim, er det noe håp?
    Av Herr Bohren i forumet Gamle kontaktannonser
    Svar: 0
    Nyeste innlegg: 18-03-12, 17:21
  2. Livecam som ikke er show!
    Av kaktuzz i forumet Linker
    Svar: 0
    Nyeste innlegg: 29-12-11, 16:19

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere innleggene dine
  •  
kripos