Tror du på kjærligheten?

Etter en feilslått romanse etter alt for mange år som singel, (også kalt "evig singel?") begynner man å tenke. Eksisterer denne kompromissløse, bunnløse kjærligheten egentlig? Den du VET at du opplever, når du opplever den?

Jeg skal innrømme at jeg aldri har hatt noen tro på sann kjærlighet. Jeg har alltid hatt en oppfatningen om at man kan lære seg å elske noen selv om gnisten i utgangspunktet ikke oppstår. Har alltid ment at fornuftsekteskap har like gode forutsetninger for å lykkes i det lange løp.

Ser man på skillsmissestatistikken for de siste ti år, ser man at kjærligheten for mange rakner i sømmene sakte men sikkert. Hvordan det er å komme seg etter skilsmisse, etter mange mange års ekteskap, kan jeg ikke engang forestille meg. Jeg føler meg rett og slett rimelig jævlig nå, selv om det "bare" varte i noen måneder.

Noe av problemet med spørsmålet er hva du EGENTLIG tror på, selv om du er i et lykkelig og langvarende parforhold. Hva mener man helt innerst i hjertet, der kun man selv slipper inn?

Erfaringer, historier og innspill noen? Hva tror DU på?