Nakenprat med pornofilmer, sexleketøy, sexbilder , erotisk chat , norsk porno og erotikk
Side 1 av 2 1 2 SisteSiste
Viser resultatene 1 til 15 av 19
  1. #1
    Sitrusfrukt Guest

    Ensomhet, tankekaos

    Noen husker sikkert tråden jeg opprettet angående usikkerhet (med min forrige bruker, ikke denne). Kort fortalt sliter jeg med dårlig selvtillit, kraftig depresjon som følge av traumer og mobbing i barndommen, samt utnytting og manipulasjon av det motsatte kjønn i mange år. Jeg har en veldig dårlig erfaring med menn generelt og forhold, men jeg har så utrolig lyst på en kjæreste eller en mann i livet mitt. Jeg har opprettet tråd etter tråd på diverse forumer i håp om magiske ord som kan lette på humøret, men det er ingenting som hjelper. Jeg er helt alene, har ikke venner eller familie jeg kan henvende meg til. Dette er uansett et tema jeg ikke ønsker å ta opp med eksempelvis moren min. Jeg har jo psykolog, men psykologen er ikke her nå, på kveldene og nettene når følelsene er tyngst. Dette blir forferdelig langt.

    Så da prøver jeg her også, for jeg er nærmest desperat etter råd om hva i huleste jeg skal gjøre. Smertene er så uutholdelige at jeg kan ikke beskrive dem med ord. Jeg spiser som en gris for å prøve å dempe dem, men det fungerer ikke. Trøstespising fungerer for første gang i livet mitt ikke. Jeg har drevet med selvskading tidligere, men av ulike grunner kan jeg rett og slett ikke skade meg på dette tidspunktet. En av grunnene er at jeg i jobben min bruker uniform og kutt blør fort gjennom tøyet. Jeg er på noen måter glad og noen måter sint for dette akkurat nå.

    Jeg er så ensom. Jeg verker i kroppen etter å få en klem. Som sagt kan jeg ikke beskrive det med ord, jeg bare gråter og gråter, hele tiden. Jeg savner så utrolig mye å ha venner, noen å henge med på fritiden, noen å le sammen med. Jeg savner mer enn noe annet å ha en kjæreste. Jeg greier ikke få meg nye venner eller kjæreste fordi jeg tror alle snakker nedlatende om meg, syns jeg er stygg og unngår meg som pesten. Jeg er ganske sikker på at alle som ser på meg tenker at jeg er stygg, feit og har generelt et miserabelt utseende. Føler meg som en byrde på jobb. Jeg prøver for harde livet å slanke meg, jeg prøver å gjøre det jeg kan for å se vakker ut men ingenting fungerer. Så langt.

    Jeg la en stund ut bilder av meg selv her på Nakenprat og fikk ganske mye oppmerksomhet, noe jeg har satt veldig pris på. Det har hjulpet litt på selvtilliten og litt på den seksuelle frustrasjonen på en eller annen måte. Jeg kobler sex med kjærlighet, så for meg er ikke et tilfeldig ligg noe tilfredsstillende. Jeg har sett mye på bilder av andre kvinner her inne også og vært lei meg fordi jeg ikke ser like bra ut. Kom til et punkt hvor jeg slettet alle bildene mine i ren frustrasjon av hvordan jeg ser ut. En skulle trodd jeg likte kroppen min når jeg la ut slike dristige bilder, og iallefall når jeg delte bilder og videoer av underlivet på Snapchat. Men jeg har prøvd å få meg selv til å like meg selv, jeg har prøvd å se om jeg er attraktiv for andre. Det hjalp en liten stund, men så sluttet det å fungere og jeg følte meg bare verre. Innså at dette er ikke helt meg. Jeg trengte aksept fra det motsatte kjønn, og det fikk jeg, men hjalp det på selvbildet i det lange løp? Dessverre ikke.

    Jeg skulle gjort ALT for å ha et menneske her med meg nå som jeg kunne dele dette med. Som forsto meg og skjønte hva jeg sa, personen hadde ikke trengt å komme med råd eller tips eller noe slikt, bare trøste meg. Jada, jeg velter meg nok i selvmedlidenhet, men jeg har aldri blitt trøstet. Fikk trøst av en kjæreste jeg hadde en gang ganske ofte når jeg var lei meg, men det var eneste gangen i hele livet mitt jeg har blitt trøstet. Jeg er ikke ute etter sympati. Jeg vil bare ha trygghet.

    Det er så grusomt. Jeg sitter å håper på at noen skal spør meg om det går bra med meg, spør om jeg vil ha besøk eller ringe meg. Jeg forstår ikke hvorfor jeg håper på det når jeg VET det ikke kommer til å skje. Jeg håper på at jeg skal dulte borti en mann når jeg er på butikken eller at jeg skal møte en ny person gjennom jobben som jeg faller for og som faller for meg og som blir glad i meg og vil være sammen med meg. Men det kommer ikke til å skje. Jeg er heldig her i livet når det kommer til penger, jeg er rik og velstående. Jeg har alt det materialistiske. Men jeg har ingenting annet.

    Alle har vell hørt ordtaket "There are people so poor, that the only thing they have is money". Jeg kunne byttet ut alt jeg har av penger og materialistiske ting mot en kjæreste som er glad i meg. Ville før bodd på gata i en container med en kjæreste som holdt rundt meg og kysset meg på kinnet, strøk meg over håret og sa han var glad i meg. Fy faen altså. Jeg vil redde meg selv, men noen ganger tror jeg at det kun er en mann som kan redde meg.

    Dere som har kjæreste, venner og familie, dere aner ikke hvor heldige dere er. Jeg er så misunnelig at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Misunnelig blir kanskje feil, for jeg unner alle å ha det godt. Men jeg vil så gjerne ha det godt selv, men av en eller annen merkelig grunn, får jeg ikke det.

  2. #2
    Medlem siden
    Oct 2015
    Innlegg
    56
    Fylke
    Akerhus
    Kjønn
    Mann
    Takk for at du deler hvordan du har det. Dette var nesten som å lese om meg selv. Kjenner meg igjen i veldig mye av det du forteller du sliter med og har opplevd/situasjonen du er i. Jeg forstår at du ikke har det bra og jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem!

    Jeg kan ikke hjelpe deg med ensomheten, men jeg ville bare si noen ting mtp depresjon. Du vet sikkert alt jeg kommer til å nevne fra før av, men jeg syns det er viktig nok til å minne deg på det.

    Jeg har selv relativt nylig klart å komme ut av depresjon jeg har hatt i 10 år. Jeg nevner det bare for å si at det er håp om at det kan bli bedre som sikkert virker som en meningsløs ting å si, men det er livsviktig å vite det og minne deg selv på det!

    Det med hva du føler andre tenker om deg og hva andre faktisk tenker om deg må du vite er to totalt forskjellige ting. De aller fleste er mest opptatt av seg selv og kunne ikke brydd seg mindre om hvordan noen andre ser ut. Kroppsspråket ditt påvirker mer hva andre oppfatter om deg enn selve kroppen din. Selv om jeg vet at dette ikke kommer til å få deg til å føle deg bedre så må du vite rasjonelt at det er slik det er.

    Kort om det med at bare en mann som kan redde deg. Det ville helt klart gjort et betydelig kickstart på selvfølelsen, motivasjonen og håpet om at det kan bli bedre, men selv om du hadde funnet en mann så vil du ha ein enormt tøff jobb fremfor deg med å kjempe mot de negative tankene. Den jobben er mye tøffere uten støttespillere som en mann selvsagt, men poenget mitt er at du kan klare det alene også! Det er litt som trøstespising. Du har lyst på ting som vil få deg til å føle deg bedre, men det er ikke det samme som å fikse problemene. Jeg håper selvfølgelig du finner deg drømmemannen, jeg vil bare at du ikke skal tenke det er den eneste løsningen!

    Jeg får inntrykk av at du allerede er i en prosess med endring for å få det bedre. Du går til psykolog og du er åpen om problemene dine og søker hjelp her inne. Dette er knall bra! Du finner sikkert også nok av menn som vil hjelpe deg med ensomheten her inne Hold ut og stå på er alt jeg kan si for nå!

    Skulle skrevet mer, men må sove nå. :p

  3. Takk I/T takket for denne posten
  4. #3
    Sitrusfrukt Guest
    Takk for svar!

    Jeg er kun åpen om problemene mine når jeg kan være anonym. Det er et par mennesker som vet om at jeg sliter OG som har sett ansiktet mitt liksom, men de kjenner meg ikke og jeg verger meg fra å bli kjent med dem når de vet slike ting om meg. Kolleger, familie, "venner" osv vet ingenting. Familien vet at jeg har en psykisk lidelse, men rett etter jeg fylte 18 år for noen år siden sluttet jeg å fortelle dem noe som helst. Var jo myndig da, så de hadde ikke rett på å vite noe heller.

    Dette med at jeg tror og føler på meg at folk snakker om meg har jeg veldig vansker med å kontrollere, for jeg er så sikker på at det er sant. Jeg prøver så godt jeg kan å tenke rasjonelt, men alt peker imot at de prater om meg. Skrekkscenarioet mitt er at det skal stå to venninner foran meg eller bak meg i køen på butikken, eller utenfor butikken når jeg skal gå inn. Jeg går faktisk ikke inn om jeg ser det står noen der, for det blir helt stille når jeg går forbi og så begynner hviskingen. Det har skjedd før. Samme når det er menn også. Jeg syns jeg hører ordene "fy faen, så hun ser ut" og "hun så ikke bra ut" og "herregud for en fæl stil" og "noen har vært uheldige med utseende gitt". Jeg var en liten periode på Tinder, og de få gangene en mann tok kontakt med meg var jeg sikker på at han bare ville lure meg trill rundt.

    At en mann ikke vil løse alt vet jeg egentlig innerst inne, men noen ganger kjennes det ut som han kunne løst alt. Det er fint å høre at du har klart å komme deg ut av depresjonen! Det er beundringsverdig, jeg sitter fast og aner ikke hvor lenge det er til jeg greier å komme meg ut. Jeg sliter veldig med å finne en mening med livet og en grunn til å stå opp hver morgen. Å våkne med en klump i magen og nærmest tårer i øynene er jeg så lei av. :(

  5. Takk Steinar Gunvaldsen, CDdavid, Glyngdal83, The red head takket for denne posten
  6. #4
    Medlem siden
    Jan 2016
    Innlegg
    31
    Fylke
    Annet
    Kjønn
    Hemmelig
    Hei, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare eller om jeg i det hele kan si noe som kan hjelpe. Når jeg las innlegget ditt, traff det nesten 100% på hvordan jeg har det, nesten litt skummelt så likt, bare du har fått satt ord på det, så kjenner hva du går igjennom, og det er ikke noe greit :(

    Eneste jeg kan si er bare å ikke gi opp... har selv ikke funnet løsningen, men den finnes nok der ute et sted.

    Min plan er iallefall å fortsette å finne noen å gå på date med, ikke allverdens lett , men for hver gang jeg prøver har det gitt meg noe mer, litt mer selvtillit, fine ord om at jeg kanskje ikke ser så værst ut likevel, at jeg er en flott fyr, og om man hører det nok ganger fra forskjellige folk så er det kanskje sant Selv om det hver gang det skjærer seg med de jeg har datet iallefall, så er det tungt der og da en stund, men ved ettertanke har det alltid bidratt med noe fint, som gjør at en igjen klarer å reise seg å prøve igjen

    Ellers sette pris på de vennene man har og de aktivitetene man ellers gjør, vet at når natta kommer så er det ikke så lett, har selv vanskelig for å sove, man tenker fort på hvor ensom man er, redd for at man aldri noensinne kommer til å oppleve kjærlighet, ha noen ved siden av seg man kan holde i handa / ligge inntil om kvelden etc... jeg finner faktisk trøst i å reise hjem til besteforeldrene mine av og til, og overnatte der, da jeg hjelper de med diverse + har andre ting jeg kan gjøre der, finner trøst at de sover i samme bygg som meg, og er glad i meg..., finner også litt trøst i å hjelpe andre / gjøre andre glad... ellers som deg, trøstespise, men så blir man lei seg fordi man legger på seg og føler seg enda mer feit / stygg.

    Antar man bare må fortsette å finne de små gledene i livet, være seg selv, og ikke gi opp, må nok bare ta tiden til hjelp, du har jo psykolog, det er jo bra, tror nok det hjelper å snakke om ting, antar du kanskje har fått noen medisiner også, jeg har prøvd medisin veien, men for meg var ikke det veien å gå, de har hjulpet meg over sosial angsten da, men hadde mange bivirkninger som ikke var så gøye, så har blitt kvitt den galskapen.

    Iallefall ikke gi opp, alle fortjener noen å være med Fortsett å være deg selv, du er alltid god nok for noen! Prøv å ikke høre så mye på de stemmene som sier du ikke er bra nok, pen nok, udugelig etc, vet det er vanskelig men prøv, for ingen dømmer en selv verre en enn selv.

    Masse lykke til, det ordner seg nok

  7. Takk sniperhide, I/T takket for denne posten
  8. #5
    Medlem siden
    Jul 2012
    Innlegg
    299
    Fylke
    Kjønn
    Hm. Det er så vanskelig å komme opp med noe nyttig å si, da du egentlig later til å være ganske bevisst på at det er en forskjell på hvordan du oppfatter verden rundt deg, og hvordan verden faktisk er.

    Du sier du ikke trenger råd, så problemet er vel mer det at du ikke følger de gode rådene du selv og andre gir deg.

    Så ja, du trenger vel helt enkelt noen som bryr seg. Og hvem gjør ikke det? Om man faktisk skal tro man er verdt noe og tro at det er håp for at man kan finne meningsfulle forhold, så må man allerede ha noen fra før. Heh. Ganske bedriten situasjon det der.

    Så kanskje du burde gå til moren din eller eventuelt andre og åpne deg selv om du ikke egentlig vil, slik at de kan gi deg støtte og fortelle deg at du er verdt noe og at det du tror andre tenker om deg ikke stemmer. Men nei, det var jo et råd, og det trengte du ikke. Huff, jeg vet da søren hva jeg skal si. Du ser forresten knallbra ut på de to bildene av kroppen din du har på avataren og profilen. 9 av 10, minst.

    Jeg kunne gjerne vært der for deg, sånn for at du skulle hatt noen å prate med, og som kunne brydd seg. Kanskje det hjelper bittelitt bare at jeg sier det?

    Joda, det kunne sikkert vært topp for deg å ha en kjæreste. Tror ikke du skal undervurdere det. Kanskje er ikke tinder den beste måten å møte noen "skikkelige" menn på. Ikke spør meg hva som er den beste måten, for det vet jeg ærlig talt ikke. Men definitivt sjekk ut mulighetene

  9. Takk Glyngdal83, I/T takket for denne posten
  10. #6
    Medlem siden
    Oct 2015
    Innlegg
    56
    Fylke
    Akerhus
    Kjønn
    Mann
    Jeg er heller ikke åpen om problemene mine når jeg ikke kan være anonym utenom hos psykologen. Det spiller ingen rolle om man er anonym eller ei så lenge man kan rope om hjelp når man kjenner at man trenger hjelp. Det er første steget til suksess. Anonyme alkoholikere er vel det beste eksempelet på de som klarer å mestre og å overkomme problemene sine anonymt. Jeg forstår veldig godt at du ikke vil fortelle det til noen du kjenner. Det er enormt skummelt og umulig å vite hvordan reaksjonen deres vil være at det bare er lettere å unngå det.

    Det er ingen jeg kjenner som vet om alt jeg sliter med heller og jeg er også livredd for å treffe på bekjente for frykten om hva de kommer til å tenke om meg. Jeg tenker at ingen ville forstått seg på meg så det har ingen nytte å fortelle dem uansett. Jeg tenker det er heller ikke alt venner og familie har behov å vite. Hvis man trenger profesjonell hjelp eller å snakke med noen som har erfart det samme, som feks. AA, så er det ikke nødvendigvis relevant å fortelle venner / familie noe. Så det å unngå å fortelle dem er ikke nødvendigvis en negativ ting. Så lenge du prøver å få hjelp til det du sliter med er det fantastisk!

    Jeg tror jeg er ganske lik mtp å unngå bekjente på butikken eller generelt ute ut i fra slik jeg forstår deg. Jeg går fra normal hvilepuls til 150slag i minuttet hvis jeg får øye på en bekjent inne i butikken. Den biologiske fight/flight/freeze responsen kicker inn som om det er en løve jeg ser og hvis jeg ikke har mulighet til å snike meg ut usett står jeg i hjørnet i butikken i et kvarter å later som om jeg bestemmer meg om noen varer og oppfører meg fullstendig sosialt tilbakestående helt til kysten er klar. Så selv om jeg i utgangspunktet ikke er sosialt tilbakestående og andre i utgangspunktet ikke tenker mye dumt om meg så oppfører jeg meg på en så merkelig måte at det gir grunn til andre for å tenke at jeg er merkelig. Så da ender jeg i hvert fall opp med å tenke at andre tenker jeg er en tulling ^^ Det er et paradoks og høres sikkert helt idiotisk ut for “normale” mennesker. Selv om jeg vet at det i utgangspunktet ikke er noe farlig å treffe på dem har jeg 0 kontroll på den biologiske reaksjonen min. Så hvordan man får kontroll over den har jeg ingen svar på.

    Det viktigste redskapet mitt i kampen mot depresjonen var å være bevisst over at man har 50.000 tanker hver dag og du kan ikke kontrollere hva du skal tenke, men du kan kontrollere hva du skal tro på. Selv om du får en tanke så betyr ikke det at den stemmer. Det å kunne sile ut negative tanker som ikke har grobunn i virkeligheten blir man bedre og bedre på etter hvert som man jobber med det. Du må ikke tenke at det er noe du ikke skal tenke, men akseptere at hjernen produserer en hel haug med tullete tanker og tillater at de skal få lov til å komme å gå slik som de vil samtidig som du er klar over at du ikke skal tro på alt du hører inne i hodet. Hvis du prøver å ikke tenke på en rosa elefant så tenker du på en rosa elefant. La den rosa elefanten sveve rundt i hodet så mye den vil, men vit at den ikke er ekte. Si gjernei hallo til den rosa elefanten når den kommer. “Hei, der var du igjen”.

    Du kan lage deg en fantasi om hvordan hjernen produserer tanker og hvordan du skal håndtere dem. Du kan feks. se for deg at hjernen er et firma hvor du er direktøren og har møte med en rekke rådgivere. Noen av rådgiverne vil komme med gode forslag og noen vil komme med dårlige forslag. Din job er å luke bort de dårlige forslagene fra de gode slik at bedriften vil gjøre det bra. Litt mental økonomistyring.

    Eller du kan se for deg en elv hvor tankene renner forbi nedover hvor du kan bare vifte til tankene mens de passerer deg å ønske de en god tur.

    Eller den klassiske "gode" og "onde" engelen på hver skulder som hvisker tanker i hvert øret.

    Jo mer absurd, jo bedre.

    Den måten å tenke på har hjulpet meg enormt mye i hvert fall. Lite i starten, men mer og mer etter hvert. Hvorvidt du lager deg en fantasi rundt det er opp til deg, men det viktigste er at du er bevisst på at du ikke har kontroll over tankene som kommer, men at du har kontroll over hvilke du skal tro på. Det kan virke som om du ikke har kontroll på hva du skal tro på siden de deprimerende tankene er så overbevisende og er så mektige, det er sånn i starten, men du vil få mer og mer kontroll etter hvert du blir bedre og bedre på å minne deg på at det ikke er alle tanker som er sanne.

    Jeg kan bare snakke for meg selv, men det å føle meg feit å stygg hadde en klar sammenheng med depresjonen. Sakte men sikkert etter jeg begynte å trene ble depresjonen svakere og svakere. Så jeg sier dette bare fordi det hadde en effekt på meg, ikke fordi jeg mener at du skal eller bør gjøre det. Jeg vet ikke hvordan kroppen din ser ut utenom det lille profilbildet, som ser ut som en helt normal kropp. Men hvis du ikke føler deg vel pga du føler du ikke er godt trent el. Så vil det å starte å trene være den beste medisinen. Det høres kanskje ut som en dustete ting å si og noe alle allerede vet fra før. Ja, selvfølgelig vet du at du får en bedre trent kropp hvis du trener. Det er ikke derfor jeg sier det. Når du trener eller er i fysisk aktivitet generelt så produserer kroppen endorfiner, kroppens eget rusmiddel, som med daglige doser vil sakte med sikkert hjelpe deg med å bekjempe depresjonen sammen med at du automatisk vil føle deg litt bedre etter en trening fordi det er en bekreftelse på at du er på rett vei hvis en bedre trent kropp er et mål for deg. Hvis du er utrent nå vil trening føles helt jævlig ut i starten. Etter en stund vil det føles bedre å trene enn å ikke trene og du blir nesten avhengig av daglige doser med endorfiner. Og når jeg sier trening så trenger det ikke være noe annet en spaserturer eller sykkelturer. Det må stå i forhold til hva du spiser.

    Du har sannsynligvis den tøffeste utfordringen i livet ditt foran deg nå og du har all grunn til å lykkes. Hvis du er uenig i det vil jeg du skal liste opp grunnene du tenker du har til å ikke lykkes. Hvis du er enig i at du har all grunn til å lykkes med alt du ønsker å oppnå anbefaler jeg deg å skrive ned nøyaktig hva du ønsker å oppnå som bare du kan påvirke, og deretter begynne med å skrive en plan for hvordan du skal oppnå det. Feks. begynne å gå turer, jobb med mental trening og husk at du kan ikke påvirke hva du skal tenke, men hva du skal tro. Bli bedre til å kontrollere trøstespisingen og spise sunnere osv. Gjerne les noen bøker om mental trening og viljestyrke. Jeg vet om en lydok om viljestyrke som jeg syns var bra. Kommer ikke på hva den heter akkurat nå. Prøve å hold fokuset på ting du selv kan påvirke og forbedre. Behandle deg selv som du ville behandlet en Rolls Royce.

    Det er bare du som vet hva du vil oppnå og hvordan du kan komme dit, min intensjon var bare å komme med eksempler.

  11. #7
    Sitrusfrukt Guest
    Sitat Opprinnelig skrevet av Glyngdal83
    Hei, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare eller om jeg i det hele kan si noe som kan hjelpe. Når jeg las innlegget ditt, traff det nesten 100% på hvordan jeg har det, nesten litt skummelt så likt, bare du har fått satt ord på det, så kjenner hva du går igjennom, og det er ikke noe greit :(
    Tusen takk for et godt svar og ikke minst at du tok deg tid til å lese og skrive. <3 Det er trist at du kjenner deg igjen, for det er ikke noe gøy å ha det slik og jeg unner ingen andre å ha det så vondt. Samtidig som det er godt å vite at en ikke er alene så er det litt vondt likevel på en måte. Dette med dating har jeg aldri kommet helt inni, jeg har en mann som konstant maser på meg om at han vil gå ut med meg. Han er temmelig kjekk, en veldig snill og god person, minuset er at han er narkoman. Her snakker vi da skikkelig tung narkoman som tyr til sprøyter noen ganger. Jeg tror ikke akkurat det er den rette personen å gå inn i et forhold med, derfor holder jeg meg bevisst unna, fordi jeg vet jeg kan falle ganske lett for han.

    Det med å være redd for å aldri oppleve kjærlighet igjen kjenner jeg meg veldig igjen i, jeg er nesten bombesikker på at jeg blir sittende alene resten av livet. Jeg prøver å fortrenge tankene om lengsel ved å fokusere mest mulig på jobb, de få interessene jeg har som jeg så vidt greier å opprettholde når ting står på som verst, men det er ikke så enkelt. Jeg prøver iallefall.

    Jeg vet jeg er min største kritiker. Men noen ganger skulle en trodd jeg tenker akkurat det samme som alle rundt meg tenker. Jeg føler at ingen er glad i meg. I dag fikk jeg vite med søskenbarnet mitt at bestemor og bestefar holdt på å rydde i huset sitt og de kastet en hel haug med ting, deriblant tegninger jeg laget til dem når jeg var liten. Her snakker vi ekstremt mange tegninger. Til og med bilder av meg. Det såret noe helt jævlig, selv om jeg vet de sikkert hadde en god grunn.

  12. #8
    Sitrusfrukt Guest
    Sitat Opprinnelig skrevet av BiPassivTrønder82
    Hm. Det er så vanskelig å komme opp med noe nyttig å si, da du egentlig later til å være ganske bevisst på at det er en forskjell på hvordan du oppfatter verden rundt deg, og hvordan verden faktisk er.
    Jeg har fått egentlig alt jeg tror jeg kan få av råd, så jeg er på en måte bevisst ved hva jeg burde/kan gjøre. Problemet er å sette i gang og å snu på et tankemønster som har vært negativt og skakkjørt siden jeg var en liten jente ser så langt ut til å være umulig, noen ganger føles det håpløst.

    Jeg kunne så klart gått til min mor og lagt kortene på bordet, fortalt henne hva jeg føler. Problemet er at hun er beinhard. Hun vil riste på hodet og be meg skjerpe meg, si at det går over, at jeg må slutte å tenke slik og lignende. Hun takler ikke depresjonene mine noe særlig bra og jeg vet hun ikke vil takle sannheten. Resten av familiemedlemmene mine er kalde mennesker som sliter med å vise følelser og har bygd opp ganske høye vegger rundt seg selv, akkurat slik som meg. Jeg sitter dessverre igjen uten noen alternativer. Jeg har "venner", men dette er mennesker som garantert gir faen. De kan sikkert høre på at jeg syter en liten stund og så er det glemt neste dag. Dette er mennesker jeg ikke har sett på kanskje ett år, sånn forresten. Jeg kan få flere dager uten å prate med folk.

    Så ja, jeg trenger noen som bryr seg. Jeg føler meg rett og slett ikke verdt noe, og føler at ingen er glad i meg. Tinder er nok ikke det rette stedet for meg å henge, for jeg syns det er en veldig overfladisk datingmetode. Men jeg var der kun for å se om en mann syns jeg var pen, men var jo egentlig overbevisst om at det bare var tull de gangene jeg fikk en match... Og takk for komplimentene på kroppen min. Det hjelper litt at noen sier de bryr seg også.

    Tusen takk for svar. <3

  13. Takk BiPassivTrønder82 takket for denne posten
  14. #9
    Sitrusfrukt Guest
    Sitat Opprinnelig skrevet av TilfeldigeTanker
    Jeg er heller ikke åpen om problemene mine når jeg ikke kan være anonym utenom hos psykologen. Det spiller ingen rolle om man er anonym eller ei så lenge man kan rope om hjelp når man kjenner at man trenger hjelp. Det er første steget til suksess. Anonyme alkoholikere er vel det beste eksempelet på de som klarer å mestre og å overkomme problemene sine anonymt. Jeg forstår veldig godt at du ikke vil fortelle det til noen du kjenner. Det er enormt skummelt og umulig å vite hvordan reaksjonen deres vil være at det bare er lettere å unngå det.
    Der fikk du satt ord på det. Det er akkurat slik jeg føler det. Jeg er så redd for reaksjonene jeg kan få at jeg unngår å åpne meg og risikere at jeg får en passiv/negativ reaksjon.

    Kjenner meg også igjen i hvordan det er å møte bekjente på butikken. Jeg går ikke inn på butikken om jeg ser bilen til noen jeg vet hvem er står parkert utenfor. Da drar jeg til neste butikk. Er der for mange biler (over 3-4) eller noen jeg kjenner igjen, så kjører jeg heller 1 time til neste butikk. Er jeg så uheldig at der er for mange bilder der også, så drar jeg hjem og venter til senere på kvelden. Jeg får også fysiske reaksjoner, økt puls og hjertebank ganger tusen. Jeg begynner å skjelve som et aspeløv og gjemmer meg. Jeg skjelver til vanlig, men skjelver ekstra mye når jeg er nervøs og det er et helvete å ha med å gjøre, for jeg greier ikke å kontrollere det! Har prøvd med yoga og slike ting for å se om det demper det litt, men ikke faen altså.

    Jeg liker måten du tenker på. Jeg har lest innlegget ditt flere ganger i dag (men har ikke fått tid til å svare før nå), og jeg skal uten tvil prøve ut dette. Jeg har fantastisk god fantasi, er veldig kreativ og skal prøve dette med å ta styring over hjernen. Jeg har prøvd tidligere å legge negative tanker i bokser og plassert de bakerst i hodet, men det har ikke gått så greit. Jeg føler ofte jeg har en djevel på den ene skulderen og en engel på den andre, de gangen engelen sier til meg når jeg ser i speilet at jeg ser ok ut, så skriker djevelen tilbake at jeg ser helt forjævlig ut. De gangene engelen sier at alt går fint, det er ingen fare, du kan fint gå på butikken selv om det står fem biler parkert utenfor, så klikker det totalt for djevelen og han spyr ut de mest forhatte kommentarene om utseendet og kroppen min, at jeg er sykt social awkward og at jeg helst ikke bør gå inn før alle er borte.

    Trening er jeg av og på med, rett og slett fordi jeg ofte føler meg elendig etter en treningsøkt. Føler at jeg ikke får det ordentlig til, føler meg dum som i det hele tatt prøver og tenker at jeg er stygg uansett og at jeg aldri kommer til å få til det jeg vil. Tankene slår meg i trynet gang for gang og jeg har enda ikke lært meg hvordan jeg skal sile dem ut. Jeg er som sagt av og på med treningen, men treningen har dessverre ikke satt sine spor på kroppen.

    Tusen takk for gode råd og ellers et veldig inspirerende og motiverende innlegg. Virkelig, tusen takk. Skal ta til meg mye av det du har skrevet og virkelig jobbe med meg selv. Det har vært en tung dag og jeg føler meg ganske jævlig i kveld, men responsen jeg har fått her inne har lettet meg noen hakk, virkelig. <3 Flotte mennesker!

  15. #10
    Medlem siden
    Apr 2016
    Innlegg
    19
    Fylke
    Telemark
    Kjønn
    Mann
    Leit å lese hvordan du har det. Du sitter med nøkkelen selv; Jeg ønsker trygghet! sier du. Og så mener du en kjæreste er svaret. Men er det riktig løsning? Legge ditt liv fullstendig i andres hender? Jeg har vært alene siden 1994, da jeg tok ut separasjon og skilte meg. Først var jeg bitter på kona, så forbannet og så virkelig sint. Men uten at jeg sa noe negativt om henne til en eneste sjel. Fikk like etter bruddet flere telefoner og besøk av "gamle flammer" som ville være kjæresten min. Takket høflig nei til alle, da jeg ikke ville involvere meg i noe forhold igjen. Jeg kom til enighet med meg selv, at eneste måten å komme ut av dilemmaet på, var ikke å søke trøst hos andre, men å hjelpe meg selv. Jeg var den som måtte få meg gjennom krisen.
    Hva gjorde jeg? Jo. jeg engasjerte meg voldsomt i forskjellig lokalt frivillig samfunnsarbeid, og jobbet veldig mye. (Var sjef for en bedrift og hadde stort ansvar) Samtidig sørget jeg for å være minst mulig alene. Når ensomhetsfølelsen kom, dro jeg på ett eller annet arrangement, og "luftet" ut tankegodset. Satt jeg for mye alene, kom automatisk alle slags negative tanker; ikke likt, ikke bra nok, ikke pen, osv. osv. alle bare nedbrytende, og det er det verste en kan gjøre, å isolere seg og syns synd på seg selv. Det gjør en ihvertfall ikke bedre.
    I stedet gikk det opp for meg at alt var selvforskyldt, det var meg selv som hadde skapt dette, og meg selv som måtte få meg ut av det. Altså en fullstendig sannhetens erkjennelse om meg selv. Da tok jeg et valg: Jeg skal være enslig resten av livet (var da 49 år), basta! Ta meg av barna (tre, kun en ikke myndig), hjem og jobb. Sånn ble det, og sånn har det vært. Og jeg har ikke angret ett sekund. Har hatt et flott og rikt liv etter at jeg innrettet meg etter min beslutning om at; sånn og sånn skal jeg ha det og leve. Og ikke bare ble jeg flinkere til å være alene etter hvert som tiden gikk, jeg trivdes mer og mer med å være alene, og psyken min ble sterkere og sterkere. Etter hvert savnet jeg heller ikke en kvinne i huset. Ikke i det hele tatt. Jeg var faktisk veldig komfortabel og glad for å kunne bestemme alt selv, og stolt over å mestre det. Det skjedde ved at jeg snudde negative tanker over til positive, nektet negative tanker å ta tak i meg. Kom de, ja, så fant jeg på noe positivt å gjøre som gjorde at jeg glemte dem umiddelbart. Det var min teknikk.
    Samtidig skal sies, at jeg påla meg selv et "kyskhetsløfte"; ingen seksuell kontakt med noen, for et seksuelt forhold ville kanskje bringe meg i en ny krise nok en gang. Jeg kastet alt som kunne gi meg seksuelle tanker, blader, videoer og annet. Klart tanker kom, skulle bare mangle, jeg er normal på alle måter, men da brukte jeg heller frk. høyre og plukket samtidig opp i tankene herlige seksuelle opplevelser jeg hadde hatt med masse forskjellige kvinner. Nøyde meg med, og levde rett og slett godt på gamle herlige minner når det gjaldt seksuelle følelser. Nå er jeg 70, sprek som en unghane, har alt jeg behøver resten av livet, bortsett fra en ting. Hele tiden har jeg savnet huden av en varm kvinne mot min hud i kjærlig omfavnelse; altså kvinnelig varme, nærhet og godhet. Nå er jeg sterk og kan takle et slikt forhold på en helt annen måte. Det var jeg ikke før, og derfor er jeg glad for at jeg gjorde som jeg gjorde. Livet mitt er herlig, og jeg har herlige opplevelser; både med kvinner og menn - og jeg er fri og sterk nok til å gjøre det JEG vil.
    Mest glad er jeg for beslutningen: Det er du som har skapt din egen situasjon - og det er du som må gjøre noe med den - om du skal få et godt liv. Du alene må ta ansvaret for deg selv - ingen andre kan eller vil gjøre det! Det går altså an å få et godt liv - men du må selv skape det. Ikke lett - men du verden så oppbyggende og styrkende når du lykkes :-) Alt dette er ikke råd til deg om å gjøre det samme. Det er bare litt av min historie og liv - og kanskje, om du "leser" mellom linjene og tenker litt over ting, kan det spore deg litt i din kamp for en positiv tilværelse og bedre liv. Om jeg skulle gi et bitte lite råd må det være: Ikke tenk på hvordan andre ser deg, (de skal og kan ikke leve ditt liv (gir egentlig blaffen og bryr seg stort sett ikke), men hvordan du ser på deg selv. Du har tydelig lavt selvbilde - og der ville jeg startet kampen; med å styrke dette. Sett deg ned og lag en plan på hvordan du vil gjøre dette ved hjelp av positivitet i tanker, gjøren og laden, som det sies. Men husk: Det krever enorm selvdisiplin. Men etter hvert som du lykkes, føler deg bedre og bedre, vil du oppdage at det er verdt å kjempe med seg selv og vinne.
    Lykke til, kjære deg :-) Og vil du ha en å prate med, ikke bare i tunge stunder - ja, så er jeg her for deg. Klem

  16. Takk I/T takket for denne posten
  17. #11
    Medlem siden
    Apr 2016
    Innlegg
    5
    Fylke
    Kjønn
    Hei kjære deg❤️
    Jeg får vondt langt inn i hjertet av å lese hvordan du har det, verden er stygg på mange måter som man ikke alltid like lett forstår. Hva mobbing og manipulasjon gjør med en forstår man ikke før det er altfor seint.. Og da er man ødelagt som menneske. Man kan leve med det men det vil alltid være der, sånn er det for meg ihvertfall. Og etter maaaange timer hos psykolog skjønner jeg at det er sånn for mange andre også. Du fortjener ikke og ha det sånn, jeg vet at det er så lett å bare si det. Men du fortjener virkelig ikke det, ingen gjør det!
    Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive til deg for at du skal ha det bedre, jeg kan si at hadde jeg hatt muligheten så skulle jeg holdt rundt deg lenge så du kunne følt trygghet og at du ble sett av meg. Jeg skulle gitt deg bekreftelse på at du er en vakker person, jeg skulle gitt deg bekreftelse på at du er en person som fortjener det mer enn de aller fleste.
    Alle trenger å bli sett og få bekreftelse, uten det så føler man seg til liten verdi for verden rundt.
    Når jeg har det som værst så har jeg rett og slett bare lyst til å dø, jeg vil ikke leve lenger. Men jeg kan ikke det fordi jeg har to barn som trenger meg. Da må jeg bare leve med smerten. Det som hjelper meg ut av disse tunge periodene er regelmessig og sunn mat, trening og regelmessig søvn. Jeg blir da mer fornøyd selv samt at jeg får et annet blikk på verden rundt meg. For ikke og glemme at jeg må snakke med noen...
    Men jeg får så utrolig vondt av hvordan du har det, du deler din frustrasjon her. Hva skal til for å ta skrittet videre så du kan dele det med noen andre? Hjelper det om jeg møter deg og gir deg en lang og varm klem? Jeg ønsker deg det beste her i verden og send meg gjerne pm om du vil snakke videre.
    En varm klem fra meg❤️

  18. Takk I/T takket for denne posten
  19. #12
    Medlem siden
    Apr 2016
    Innlegg
    8
    Fylke
    Kjønn
    Det er skummelt med medlidenhet, sympati og velmenende ord..

    Og ikke missforstå, jeg vet så jævlig altfor godt hvordan det er. Mesteparten av livet har vært et mareritt av angst, depresjon og selvforakt; men nå så..ja... Jeg hadde faktisk aldri engang våget å drømme om å nærme meg der - og ihvertfall ikke den - jeg er i livet nå.

    Hadde jeg hørt på rådene om å få hjelp, søke omsorg, støtte, "komme hjem" etc så hadde det aldri skjedd. Hadde jeg hørt på dem som sa det ikke gikk an på min måte så, dem som bare ville mitt beste...Vil ikke tenke på det engang.

    Til syvende og sist så må vel alle finne sin vei, og "drittsekkstempelet" blir vel fort gitt om jeg fortsetter. Ønsker deg virkelig all lykke, bare husk at du må smi den selv..

  20. Takk I/T takket for denne posten
  21. #13
    sol.g87 Guest
    Heihei.

    Jeg har slitt så mye selv, så lenge. Kjenner meg godt igjen i hvor dypt tankemønstre sitter altså. Jeg har mye igjen, men jeg har det allikevel så mye bedre nå enn før. Selv om det virker som at det tar 30 indre skritt for hvert ytre fremskritt man får, hehe..
    Det som har hjulpet meg aller mest, noe som jeg kjenner så stor begeistring for og har lyst til å dele med alle i liknende situasjon som meg, er tilgivelse. Eh ja, det er kanskje ikke det mest fristende å hoppe på. Men jeg mener ikke å 'gjøre' tilgivelse. Jeg mener det å gjenta en setning, for seg selv, regelmessig. Det er noe jeg har gjort utrolig mye og det er magisk.
    Det som jeg begynte å bruke var å si til meg selv, hver gang jeg erfarte noe vondt eller uønsket:
    "Jeg beklager [at dette skjedde, at jeg følte dette, osv], vær så snill tilgi meg, takk skal du ha, jeg elsker deg".
    Den lille magiske setningen der popper idag opp automatisk når jeg står fast i noen følelser jeg ikke liker. Den masserer ut følelsene og jeg ender opp med å føle meg lett og fri. Men å si det bare en gang virker ikke. Det er noe som man må bruke på repeat. Greia er bare at det er deilig å repetere det, ihvertfall når man har kjørt seg inn.
    Jeg vet ikke om du har fått dette 'rådet' før jeg. Det er ikke så mye et råd, som en fortelling om hva som har hjulpet meg utrolig fantastisk mye, og som jeg idag fortsatt lener meg til og ikke vet hva jeg skulle gjøre uten.
    Jeg innså etterhvert at tilgivelsen rydder veien slik at jeg er fri til å snu på tankemønstrene mine. Jeg oppdaget at det var bare vanskelig å endre tankemønstrene fordi jeg hadde så mye dårlig samvittighet, eller skyldfølelse eller sinne eller skam. Og tilgivelsesarbeidet oppløser disse tingene som en tryllestav.
    Men det må gjøres da, man må kjenne at man har lyst til å si dette til seg selv. Det blir som en indre reise. Og i begynnelsen så kjente jeg bare at jeg responderte emosjonelt til 'jeg beklager' og 'vær så snill tilgi meg', men ikke 'takk' og 'jeg elsker deg'. Så jeg gjentok de to første delene veldig mye, for hver gang jeg sa takk og jeg elsker deg. Det er som om de fungerer som trappetrinn. Beklagelse kommer før tilgivelse, og tilgivelse før takknemlighet, osv.

    Er dette noe som begeistrer deg, eller kommer jeg med overflødige ord?

    Det tilgivelsesarbeidet, det kan fint brukes helt uspesifikt, eller man kan rette det direkte mot noen eller en følelse eller en opplevelse. Det jeg har gjort er å bruke det direkte på noe jeg føler, hvis jeg har ubehagelige følelser i øyeblikket. Og bare gjenta setningen, eller bruke setningen slik jeg liker mest der og da, kontinuerlig til følelsen endrer seg og jeg plutselig føler meg deilig og fri, glad og lykkelig. Ja! Det er faktisk det som skjer. Noen ganger skjer det fort, andre ganger tar det kanskje et kvarter, og noen ting er såpass dypt at jeg har tatt det stykkevis og delt over en lengre periode. Men det er normalt utrolig effektivt, mer enn jeg hadde kunne forestilt meg før jeg begynte med det. Jeg føler ikke jeg trenger noe annet engang. Det er som en tryllestav for meg. For alle følelser og alle tanker og alle opplevelser, som jeg ikke ønsker.
    Og nå, etter å ha brukt det mye, så kjenner jeg at jeg responderer mye på takknemlighetsdelen.
    Å bruke dette verktøyet har virkelig skapt en sånn indre velsignet plass i meg selv, for å bruke litt rart begrep. Men det er sånn det føles ut. Et sted jeg alltid kan gå til, hvor jeg er beskyttet fra å ha det vondt, og et sted som vokser desto mer jeg er der.

    Da jeg leste det du har delt, så minnet det meg om dette. Og jeg fikk lyst til å dele. Det hadde vært spennende å høre hvis du begynt å bruke dette, om hva erfaringen din hadde vært. For min erfaring med dette har vært så dypt meningsfull for meg, ja, magisk. Hjertet mitt blomstrer med tanken på sånt tilgivelsesarbeid. Men å bare 'tilgi' noen derimot, det er en helt annen sak. Dette handler om en indre prosess med oss selv, som ja, flyter over i andre relasjoner. Men det handler først og fremst om å ha det godt her og nå, uansett hva som skjer, om å være trygg fra å lide. Og det er så utrolig viktig. For meg ihvertfall da
    Sist redigert av sol.g87; 23-04-16 kl.15:05.

  22. Takk I/T takket for denne posten
  23. #14
    sol.g87 Guest
    Forresten, den tilgivelsesgreia kalles for H'ponopono hvis noen ønsker å lese/se mer om det.

  24. Takk I/T takket for denne posten
  25. #15
    Medlem siden
    May 2012
    Innlegg
    76
    Fylke
    Troms
    Kjønn
    Mann
    Hei!
    Dette var tøff lesing. Det skjærer i hjertet når du beskriver ensomheten og angsten som fyller hverdagen din. Selv om man umulig kan sette seg 100% inn i en annens situasjon, er det ikke vanskelig å skjønne at dette tærer fryktelig på deg. Vonde følelser og negative tanker har en lei tendens til å overskygge fornuften og preger hvert sekund, hver situasjonsanalyse (noe man hele tiden bedriver når man først sliter) og hver ...ja, kort sagt, hele livet.

    Jeg synes du er tøff som deler problemene dine med oss. Du har nok måttet mobilisere det du kunne av krefter og mot før du skrev og publiserte dette. Heia deg!

    Ut fra det jeg leser virker du som et reflektert og fornuftig menneske. Personer som opplever/har opplevd tøffe perioder i livet bærer gjerne med seg flere positive egenskaper som jeg ofte opplever mangler hos de som cruiser gjennom livet - f. eks. raushet, åpenhet, gavmildhet, rettferdighetssans og de er mindre dømmende. Er sikker på at man, om man fikk lære deg å kjenne, ville kunne bekrefte at dette er blant dine positive egenskaper
    Og det er vel egenskaper som alle gjerne vil at en partner skal inneha?

    Bildet av deg som jeg ser her i tråden og profilbildet ditt viser at du SÅ DEFINITIVT er mer enn bare en god hjerne og ett stort hjerte! Dine erotiske atributter er av den typen jeg gjerne skulle sett mer til osv uten at jeg skal utdype det her - Looking good, hvertfall!
    Leste også noe du skrev en annen plass på forumet som viser at du er attraktiv som partner, uten at det heller skal utdypes

    Du er helt klart en attraktiv dame og selv om jeg skjønner at du har problemer med å tro det selv, finnes det mange som vil kunne elske deg. Hele deg.

    Håper den ene, heldige rette finner deg snart! Både du


    Jeg håper at den ene, heldige rette finner deg veldig snart. Fordi du fortjener det.

    Klem og gode ønsker for fremtiden din

  26. Takk I/T takket for denne posten

Side 1 av 2 1 2 SisteSiste

Trådinformasjon

Users Browsing this Thread

Det er for øyeblikket 1 brukere som leser denne tråden. (0 medlemmer og 1 gjester)

Lignende Tråder

  1. Ensomhet
    Av strilen82 i forumet Generell prat
    Svar: 7
    Nyeste innlegg: 06-05-17, 00:20
  2. Ensomhet og dårlig selvtillit
    Av AlvGre i forumet Generell prat
    Svar: 0
    Nyeste innlegg: 29-05-16, 13:12
  3. Kjedsomhet og ensomhet i sør
    Av TeleMann89 i forumet Gamle kontaktannonser
    Svar: 0
    Nyeste innlegg: 09-08-12, 05:41
  4. Ensomhet og liten selvtillit
    Av strilen82 i forumet Generell prat
    Svar: 14
    Nyeste innlegg: 28-02-12, 20:35

Emner for denne tråden

Regler for innlegg

  • Du kan ikke starte nye tråder
  • Du kan ikke svare på innlegg / tråder
  • Du kan ikke laste opp vedlegg
  • Du kan ikke redigere innleggene dine
  •  
kripos

Ensomhet, tankekaos