Den unge geologen tok frem hodelykten og gikk inn i den mørke hulen. Elven hadde for lengst rent over, men det gikk fint an å gå inn der allikevel. Skrittene hans sendte ut ekko og han ble straks våt på bena, men han forsatte allikevel ett stykke innover. En omtrent 50 meter inn møtte han på en hindring, han kom ikke lengre. Det var bom stopp! Irritert måtte han innse at det ikke var andre løsninger enn å snu og gå tilbake til huleinngangen. Da han var kommet utenfor prøvde han og finne en løsning på hindringen og kom på at det lå ekstra utstyr i ryggsekken hans. Minuset var at han måtte gå rundt hele fjellet for å komme på toppen eller han kunne klatre opp, det var raskere og farligere. Han brukte ikke lange beslutningen. Han plantet bena godt innimellom alle sprekkene og grep godt om de små kløftene mens han stønnet og bannet der han klatret sakte oppover det bratte fjellet. Langt om lenge var han endelig kommet seg helt opp og kunne nyte utsikten. Men kom seg raskt på bena da han så solen var på vei ned i horisonten. Raskt hev han sekken på ryggen og fant frem tauet, langt der nede var elven like stor og tanken på å falle så langt ned skremte ham. Han bandt tauet til et tre og andre delen rundt livet sitt. Gjorde seg klar nok for en tur i den mørke hulen, denne gangen var han forberedt. Sakte lot han seg skli nedover fjellsiden mens han tok små pauser på utstikkerne. De vond å sitte på og det gikk ikke lang tid før han måtte videre etter og ha fått sten smak i baken. Lettet og med ett glis om munnen var han endelig nede og kunne gjøre seg klar nok en gang. På med gummistøvlene og regnbuksen i tilfelle elven skulle skylle ham over ende.

I det han satte bena innenfor i hulen gikk solen ned bak ham og det ble mørkt.
Hodelykten kom på med ett klikk og nå fikk han se hvordan det så ut der. Sakte følte han seg frem og lot blikket sveipe huletaket, det tok pusten fra ham. Han lot hendene føle på den ru veggen, glatte å sleipe veggen som gav gjenskinn i fra lykten hans. Det var så rå luft og den slimete mosen var myk som det reneste ull i fra en sau. Tiden gikk mens den unge geologen lot seg henføre av lydene, den svake vinden som strøk ham over ansiktet og som hvisket navnet hans i ørene. Lyden av rennende bekk som klukket mens det gikk skjelvinger igjennom kroppen hans. Tankene hans fløt fritt i hulen og det var en sterk opplevelse at det gikk surr rundt for ham. Såpass sterkt var alle følelsene at han måtte skrike det ut. Ekkoet gav gjenklang og alt som kunne høres var stønningen hans. Ekkoet ble skutt ut som små kuler og lagde skarpe lyder, hele hulen var i anmarsj! Hit og dit føk den og før den unge mannen fikk summet seg raste alt sammen. Det ble bekmørkt, hodelykten ville ikke tenne og den lave banningen hans var det ingen som kunne høre. Vannet kom så fort at han ikke klarte å holde pusten før den var over ham, han prøvde å svømme mens det sakte gikk opp for ham at det siste han fikk se var solen som var på vei ned bakom horisonten. Siden er det ingen som har sett ham og hulen er like rasert som den gang. Kanskje han sitter der inne og venter på at hulen skal åpne seg opp igjen eller tenker at det hele forblir ett minne. At han selv kun er ett spøkelse, men jeg vet at hulen passer godt på ham.

For det er min bestevenn vi snakker om, og jeg har valgt å lage min novelle litt annerledes denne gangen. Men bruker du hjernen din forstår du handlingen.
Dette var min pulevenn som jeg elsker uten å elske ham og som du sikkert forstår handlet dette om oss. Jeg venter forsatt på at han skal komme hjem, ta meg med storm og kanskje innse at jeg faktisk betyr noe for ham enn bare en venn. Det er ikke lett for jeg har unger og mann, men ingen vet hvordan eventyr ender. Og det er ikke alltid happy endings. Jeg håper dere liker denne fortellingen. Kanskje ikke helt slik dere så for dere, men det er bare fantasien som stopper dere i fra å forstå den. Takk for alle kommentarer, neste gang skal jeg nok fortelle litt mer detaljert om noe annet.